Det modernistiske komplottet mot kompott er komplett idioti!

Dette skriver adresseavisens matskribent, og jeg føler meg ganske truffet, og får en viss skyldfølelse over at jeg mange ganger har omtalt Bestemors dessert for komplott.  Kompott er en dessert som lages av kokte frukter eller bær. I dag brukes kompott vanligvis i en litt større dessertkreasjon, skal vi tro wikipedia. Caplex sier at komplott er noe ganske annet, selv om det jun er en bokstav unna. komplott (av fr. complot), betyr sammensvergelse; overenskomst om å utføre forbrytelser.  Sviskekompott, som jeg i de fleste sammenhenger anser som satans verk, har fått sin renessanse, skal vi tro Ole Jacob Hoel i adresseavisen.

Jeg synes at jeg selv er ganske morsom når jeg omtaler kompott som komplott. Sviskene danner en sammensvergelse mot fordøyelsen, og overdoserer man, så kan man banne på at man blir henvist til sofaen når natten kommer, grunnet økt utskillelse av flatulens, som man sier på fagspråket. På godt norsk betyr det at stinkbombene man slipper ut bakveien forpester soverommet slik at man ensom må innta sofaen, for å skåne sin partner.

Intetanende om denne tilsynelatende uskyldige dessertens iboende jævelskap, går kompotten med på høykant. Svisker er egentlig ikke favoritten, men hvorfor gå glipp av lett oppkokte aprikoser, blandet med vaniljestang, safran og stjerneanis? Dette høres slett ikke ut som en klassiker fra 60-tallet, men som en kulinarisk nyoppfunnet hyllest til råvarene.

Dessertgenerasjonen har avlet glasurgenerasjonen, skal vi tro avisene, og jeg ser det nå. Mine hardtarbeidende foreldre, har gitt meg kompotten, og lagt til rette for vellykkete middagsselskaper med enkle, men eksotiske oppskrifter. Vi har det så godt at vi ikke engang gidder å spise hele kaka, men nøyer oss med glasuren, er det sagt om vår generasjon. Våre foreldre har lagt alt til rette for oss, og svenskene kaller oss for curlinggenerasjonen. Veien er staket ut, polert og åpnet. Det er bare å sette seg i Pappas bil å kjøre. Men fra alvor til dessert. Jeg velger meg kompott! Og kanskje er kompotten det perfekte komplott. Gjestene kommer jo gjerne igjen, når man serverer slike glemte skatter. Og i neste matspalte, skal jeg ta for meg cabaret. En annen klassiker fra mors kjøkken, som mange elsker å hate. Og kompott vs. komplott er et perfekt utgangspunkt, for nettopp å diskutere kulinariske forbrytelser…

Der det er hjerterom, er der husrom!

Eller…? Er det ikke det? I adressa kan vi i dag lese om vaffeldamene på st. Olavs hospital , som ikke blir med på flyttelasset fra det gamle kreftbygget, og over i flotte nye lokaler på “nysykehuset”. Etter 20 års frivillig innsats, er det slutt. 10 m2 hadde vi ikke å avse til de frivillige, som har skapt trivsel i et miljø som sårt trenger noe annet enn hvite frakker og alvor.

Bergljot og Johanne, to av vaffeldamene, forteller at det er vemodig å slutte.  Og det kan jeg godt forstå. Det nye sykehuset har blitt fint. Flott desigmessig, men her har det vært kamp om kvadratmeterne. De ansatte på kreftbygget tror jeg klarer å skape hjerterom med eller uten vafler, men trist er det å lese om slikt. For det sier så inderlig mye om hva vi prioriterer i samfunnet.

Dagen etter budskapet om vaffeldamenes avgang står på trykk i adressa, er det en annen sykehus-sak som fanger min oppmerksomhet. Det mye omdiskuterte pasienthotellet i Oslo slipper å bli revet. Det skal bygges likevel, og en stolt Sylvia Brustad forteller om samarbeidet som lot dette bli mulig. Regjeringen, som ikke skulle gi ei krone mer til sykehusene, redder Helse Sør-Øst ut av knipa, og nederlaget det ville vært å se grunnarbeidet bli revet. Danielsen, en populær leder, ble brukt som syndebukk, og bygget reiser seg uavhengig av hans avgang.

Sett i sammenheng, så er det kanskje ikke Brustad som bestemmer hva arealet på St. Olavs Hospital skal brukes til, men det hadde vært sjarmerende med ei lita “Brustad-bu” på kreftavdelinga i Trondheim.

 

Maks en runde!

Lørdagen kom denne uka også, og etter en handlerunde i sentrum, var det på tide å vende nesen hjemover. Vi satte oss i bilen, og i et relativt rolig tempo, kjørte vi først gjennom en rundkjøring. Jeg pustet lettet ut når vi kunne blinke oss ut, for jeg er ikke så glad i rundkjøringer.

I Bergen holder NAF kurs for kvinner om, ja, nettopp rundkjøringer, og hvordan man på best mulig måte skal komme seg inn og ut av dem. Når jeg først hørte om disse kursene, så ble jeg lettere irritert, og tenkte at jommen kunne menn også tatt seg et kurs i trafikkreglene noen ganger. Særlig når det gjelder fartsgrenser, men det er en annen sak.

I det siste har det blitt litt bilkjøring, og jeg har vel i grunn måtte bite i det sure eplet og innrømme at rundkjøringer, det er jeg ikke særlig god på. Men etter å ha forsert en rundkjøring i den omtalte kjøreturen på lørdag, fikk jeg litt selvtillit. Dette går bra! Litt stolt forserer jeg så en fotgjengerovergang, slipper over et par myke trafikanter og beveger meg mot Fillan sentrums andre stolthet. Rundkjøring nummer to!

Jeg kjører i et rolig tempo, og kikker meg godt om, til venstre, til høyre. Planen er å kjøre rett fram i rundkjøringen. Det er tomt i rundkjøringen, og jeg legger i vei. Men så kommer sjokket. Fra venstre side, i feil kjøreretning, dukker det opp en forvirret ung herremann. I en sølvgrå bil av eldre modell, kjører han sakte men sikkert, ja, rett og slett i feil retning. Motivasjonen for denne handlingen er hittil ukjent.

Jeg reagerer fort. Bremsene reagerer lynraskt, og jeg står på hornet. Den andre bilisten kjører ikke lengre sakte, men fortsetter på sin snarvei gjennom rundkjøringa i en noe større fart. Jeg bruker resten av kjøreturen til å øse min frustrasjon over denne bilisten ut over min passasjer. Vi er enige om at et trafikalt grunnkurs ville vært på sin plass for denne bilisten, og jeg tenker fornøyd at samme hvor lavt min forståelse av rundkjøringenes regler og lover er, så vet jeg en ting. Hold deg på rett side av veien, og kjør maks en runde!

Og kanskje menn også skulle fått en invitasjon til rundkjøringskurset som NAF arrangerer?