Der det er hjerterom, er der husrom!

Eller…? Er det ikke det? I adressa kan vi i dag lese om vaffeldamene på st. Olavs hospital , som ikke blir med på flyttelasset fra det gamle kreftbygget, og over i flotte nye lokaler på “nysykehuset”. Etter 20 års frivillig innsats, er det slutt. 10 m2 hadde vi ikke å avse til de frivillige, som har skapt trivsel i et miljø som sårt trenger noe annet enn hvite frakker og alvor.

Bergljot og Johanne, to av vaffeldamene, forteller at det er vemodig å slutte.  Og det kan jeg godt forstå. Det nye sykehuset har blitt fint. Flott desigmessig, men her har det vært kamp om kvadratmeterne. De ansatte på kreftbygget tror jeg klarer å skape hjerterom med eller uten vafler, men trist er det å lese om slikt. For det sier så inderlig mye om hva vi prioriterer i samfunnet.

Dagen etter budskapet om vaffeldamenes avgang står på trykk i adressa, er det en annen sykehus-sak som fanger min oppmerksomhet. Det mye omdiskuterte pasienthotellet i Oslo slipper å bli revet. Det skal bygges likevel, og en stolt Sylvia Brustad forteller om samarbeidet som lot dette bli mulig. Regjeringen, som ikke skulle gi ei krone mer til sykehusene, redder Helse Sør-Øst ut av knipa, og nederlaget det ville vært å se grunnarbeidet bli revet. Danielsen, en populær leder, ble brukt som syndebukk, og bygget reiser seg uavhengig av hans avgang.

Sett i sammenheng, så er det kanskje ikke Brustad som bestemmer hva arealet på St. Olavs Hospital skal brukes til, men det hadde vært sjarmerende med ei lita “Brustad-bu” på kreftavdelinga i Trondheim.

 

Maks en runde!

Lørdagen kom denne uka også, og etter en handlerunde i sentrum, var det på tide å vende nesen hjemover. Vi satte oss i bilen, og i et relativt rolig tempo, kjørte vi først gjennom en rundkjøring. Jeg pustet lettet ut når vi kunne blinke oss ut, for jeg er ikke så glad i rundkjøringer.

I Bergen holder NAF kurs for kvinner om, ja, nettopp rundkjøringer, og hvordan man på best mulig måte skal komme seg inn og ut av dem. Når jeg først hørte om disse kursene, så ble jeg lettere irritert, og tenkte at jommen kunne menn også tatt seg et kurs i trafikkreglene noen ganger. Særlig når det gjelder fartsgrenser, men det er en annen sak.

I det siste har det blitt litt bilkjøring, og jeg har vel i grunn måtte bite i det sure eplet og innrømme at rundkjøringer, det er jeg ikke særlig god på. Men etter å ha forsert en rundkjøring i den omtalte kjøreturen på lørdag, fikk jeg litt selvtillit. Dette går bra! Litt stolt forserer jeg så en fotgjengerovergang, slipper over et par myke trafikanter og beveger meg mot Fillan sentrums andre stolthet. Rundkjøring nummer to!

Jeg kjører i et rolig tempo, og kikker meg godt om, til venstre, til høyre. Planen er å kjøre rett fram i rundkjøringen. Det er tomt i rundkjøringen, og jeg legger i vei. Men så kommer sjokket. Fra venstre side, i feil kjøreretning, dukker det opp en forvirret ung herremann. I en sølvgrå bil av eldre modell, kjører han sakte men sikkert, ja, rett og slett i feil retning. Motivasjonen for denne handlingen er hittil ukjent.

Jeg reagerer fort. Bremsene reagerer lynraskt, og jeg står på hornet. Den andre bilisten kjører ikke lengre sakte, men fortsetter på sin snarvei gjennom rundkjøringa i en noe større fart. Jeg bruker resten av kjøreturen til å øse min frustrasjon over denne bilisten ut over min passasjer. Vi er enige om at et trafikalt grunnkurs ville vært på sin plass for denne bilisten, og jeg tenker fornøyd at samme hvor lavt min forståelse av rundkjøringenes regler og lover er, så vet jeg en ting. Hold deg på rett side av veien, og kjør maks en runde!

Og kanskje menn også skulle fått en invitasjon til rundkjøringskurset som NAF arrangerer?

Nilsen og Nelson

Noen ganger har det seg sånn i min travle hverdag at radioen sjeldent blir slått på. Hva som er den siste hiten klarer jeg liksom ikke helt å følge med på. For en 10-15 års tid siden, var ti i skuddet ukas høydepunkt. Dette var før podcastenes tid, og programmet ble tatt opp på kassett, og fram til neste sending, kunne Vidar Lønn Arnesens liflige radiostemme prege jenterommet. Kvaliteten på kassetten ble etterhvert ganske dårlig, fordi vi brukte den om igjen og om igjen.

Teknologien, og det faktum at jeg pendler en del, gjør at jeg har gått over til internett som musikkmedium. Det er sjeldent jeg kjøper en håndfast cd, for disse kan jo være litt balete å bære rundt på. En smekker liten mp3-fil, derimot, får man plass til i lomma. En rask sjekk på mp3-spilleren min, fastslår at den inneholder ca 3000 objekter. 3000 låter på cd, hadde blitt ganske tungt å bære rundt på.

Men iallefall, poenget mitt var at jeg her om dagen suste rundt på iTunes, som jeg ganske ofte bruker til å se om det er kommet noe nytt. Kurt Nilsen sin nye hit tronet på førstetoppen, og jeg slentret innom albumsiden, og vips så hadde jeg lastet ned det siste av det siste. Jeg rakk ikke å høre på umiddelbart, men etter noen timer, så kom den nye sangen inn i øret gjennom øretelefonene. Fengende! var min første tanke.

Kurt er en mann jeg har fulgt med litt på, helt siden den spede starten i idol. Stemmen til Kurt er bra, mannen kan jo faktisk synge, tross medias store fokus på tannhelse og hobitt-kommentarer.

Så begynte Kurt å synge. Jøss, tenkte jeg. Stemmen har liksom modnet seg litt, men han virket litt nervøs, tenkte jeg, med tanke på vibratoen. Og det var nå voldsomt hvordan han gjorde seg til, tenkte jeg, når vers nummer to kom, og Nilsens stemme ble seg selv igjen.

Litt lenger ute i sangen demret det for meg. Dette var en duett! Nilsen synger sammen Nelson, og resultatet ble at jeg, som ikke er en utpreget country-fan, faktisk hørte på vår gamle venn Willie, og tenkte at dette var bra! Noen timer senere trykket jeg på en knapp, og vips, resten av albumet fant veien inn i ørene mine. So far, so good!