Du skal holde hviledagen hellig!

Det 3. bud sier at vi skal holde hviledagen hellig. Og i løpet av noen dager har jeg tenkt litt på dette. Det begynte vel egentlig forrige søndag, da jeg etter en talentløs handlerunde på fredag, ikke hadde mat i huset. Ikke noe problem. Jeg rusla ned til bunnpris, og handla det jeg trengte -og litt til. Søndagene gir vel antagelig mersalg i kassa, for butikkene som har invistert i ei brustadbu. Et lite øyeblikk hadde jeg litt dårlig samvittighet for de som satt i kassa, og som ikke fikk fri på søndagen. Det ga seg etter kort tid, når jeg tenkte på alle arbeidshelgene jeg har hatt i det siste. Og de får vel sikkert lønn for strevet, de som jeg.

Uka gikk, og nå på fredag satte jeg meg på toget. Frihelga skulle utnyttes maksimalt, og på vei til Trondheim plasserte jeg meg i “stille vogn”. Stille vogn er ikke lydisolert, tvert i mot. Men trivselsregler lyser fra veggen, som skrevet i stein. Forbud mot mobiltelefon, musikkavspiller, pc og snakking. Jeg gleder meg alltid til denne turen på fredagene. En liten oase på reisen, en pause fra alle lydinntrykkene som preger hverdagen.

Men Adam var ikke lenge i paradis, og det var visst ikke jeg heller. Kort tid etter jeg har inntatt stille vogn, kommer det på medpassasjerer som fnisende og relativt høylytt kommenterer, og samtidig bryter trivselsreglene, og jeg bestemmer meg for å bryte dem selv også. iPoden slåes på, og lydinntrykkene er med ett selvvalgt, og lettere å tåle.

Så kommer søndag. Etter å ha hørt på naboens iherdige garasjesnekring hele lørdagen, er jeg spent på hvor lenge hviledagen holdes hellig på søndagen. Jeg har bange anelser, og sånn ca klokken halv 11 på formiddagen er han igang. Det hamres og sages. Rødvinen jeg konsumerte kvelden før forsterker opplevelsen. Tømmermennene er av både indre og ytre karakter.

I mitt stille sinn tenker jeg kun en tanke; Om du ikke klarer å holde hviledagen hellig, så hold den for Guds (eller naboens) skyld stille.

Og når det gjelder togturen tilbake denne ettermiddagen. En hver vogn kan bli stille vogn ved hjelp av ørepropper…

Det modernistiske komplottet mot kompott er komplett idioti!

Dette skriver adresseavisens matskribent, og jeg føler meg ganske truffet, og får en viss skyldfølelse over at jeg mange ganger har omtalt Bestemors dessert for komplott.  Kompott er en dessert som lages av kokte frukter eller bær. I dag brukes kompott vanligvis i en litt større dessertkreasjon, skal vi tro wikipedia. Caplex sier at komplott er noe ganske annet, selv om det jun er en bokstav unna. komplott (av fr. complot), betyr sammensvergelse; overenskomst om å utføre forbrytelser.  Sviskekompott, som jeg i de fleste sammenhenger anser som satans verk, har fått sin renessanse, skal vi tro Ole Jacob Hoel i adresseavisen.

Jeg synes at jeg selv er ganske morsom når jeg omtaler kompott som komplott. Sviskene danner en sammensvergelse mot fordøyelsen, og overdoserer man, så kan man banne på at man blir henvist til sofaen når natten kommer, grunnet økt utskillelse av flatulens, som man sier på fagspråket. På godt norsk betyr det at stinkbombene man slipper ut bakveien forpester soverommet slik at man ensom må innta sofaen, for å skåne sin partner.

Intetanende om denne tilsynelatende uskyldige dessertens iboende jævelskap, går kompotten med på høykant. Svisker er egentlig ikke favoritten, men hvorfor gå glipp av lett oppkokte aprikoser, blandet med vaniljestang, safran og stjerneanis? Dette høres slett ikke ut som en klassiker fra 60-tallet, men som en kulinarisk nyoppfunnet hyllest til råvarene.

Dessertgenerasjonen har avlet glasurgenerasjonen, skal vi tro avisene, og jeg ser det nå. Mine hardtarbeidende foreldre, har gitt meg kompotten, og lagt til rette for vellykkete middagsselskaper med enkle, men eksotiske oppskrifter. Vi har det så godt at vi ikke engang gidder å spise hele kaka, men nøyer oss med glasuren, er det sagt om vår generasjon. Våre foreldre har lagt alt til rette for oss, og svenskene kaller oss for curlinggenerasjonen. Veien er staket ut, polert og åpnet. Det er bare å sette seg i Pappas bil å kjøre. Men fra alvor til dessert. Jeg velger meg kompott! Og kanskje er kompotten det perfekte komplott. Gjestene kommer jo gjerne igjen, når man serverer slike glemte skatter. Og i neste matspalte, skal jeg ta for meg cabaret. En annen klassiker fra mors kjøkken, som mange elsker å hate. Og kompott vs. komplott er et perfekt utgangspunkt, for nettopp å diskutere kulinariske forbrytelser…

Der det er hjerterom, er der husrom!

Eller…? Er det ikke det? I adressa kan vi i dag lese om vaffeldamene på st. Olavs hospital , som ikke blir med på flyttelasset fra det gamle kreftbygget, og over i flotte nye lokaler på “nysykehuset”. Etter 20 års frivillig innsats, er det slutt. 10 m2 hadde vi ikke å avse til de frivillige, som har skapt trivsel i et miljø som sårt trenger noe annet enn hvite frakker og alvor.

Bergljot og Johanne, to av vaffeldamene, forteller at det er vemodig å slutte.  Og det kan jeg godt forstå. Det nye sykehuset har blitt fint. Flott desigmessig, men her har det vært kamp om kvadratmeterne. De ansatte på kreftbygget tror jeg klarer å skape hjerterom med eller uten vafler, men trist er det å lese om slikt. For det sier så inderlig mye om hva vi prioriterer i samfunnet.

Dagen etter budskapet om vaffeldamenes avgang står på trykk i adressa, er det en annen sykehus-sak som fanger min oppmerksomhet. Det mye omdiskuterte pasienthotellet i Oslo slipper å bli revet. Det skal bygges likevel, og en stolt Sylvia Brustad forteller om samarbeidet som lot dette bli mulig. Regjeringen, som ikke skulle gi ei krone mer til sykehusene, redder Helse Sør-Øst ut av knipa, og nederlaget det ville vært å se grunnarbeidet bli revet. Danielsen, en populær leder, ble brukt som syndebukk, og bygget reiser seg uavhengig av hans avgang.

Sett i sammenheng, så er det kanskje ikke Brustad som bestemmer hva arealet på St. Olavs Hospital skal brukes til, men det hadde vært sjarmerende med ei lita “Brustad-bu” på kreftavdelinga i Trondheim.